14 juli 1861
Camp Clark, Washington

Min aller kjære Sarah:
Indikasjonene er svært sterk at vi skal flytte om noen dager, kanskje i morgen. Forat jeg ikke skal være i stand til å skrive igjen, jeg føler meg tvunget til å skrive noen linjer som kan falle inn under øyet når jeg skal ikke være mer. . .

Jeg har ingen betenkeligheter med, eller mangel på tillit i årsaken som jeg er engasjert, og mitt mot ikke stoppet ikke eller svikte. Jeg vet hvor sterkt amerikansk kulturkunnskap nå lener seg på triumf av regjeringen og hvor stor gjeld vi skylder dem som gikk foran oss gjennom blod og lidelser av revolusjonen. Og jeg er villig-perfekt villig til legge ned alle mine gleder i dette livet, for å bidra til å opprettholde denne regjeringen, og til å betale det gjeld. . .

Sarah min kjærlighet for deg er deathless, synes det å binde meg med mektige kabler som ingenting, men allmektighet kunne bryte, og likevel min kjærlighet til land kommer over meg som en sterk vind og bærer meg unresistibly på med alle disse kjedene til slagmarken.

Minnene om de lykksalige øyeblikk jeg har tilbrakt med du kommer snikende over meg, og jeg føler meg mest fornøyd til Gud og til deg at jeg har hatt dem så lenge. Og vanskelig det er for meg å gi dem opp og brenne til aske i håp om fremtidige år, da, med Guds vilje, kan vi fortsatt ha levd og elsket sammen, og sett våre sønner vokst opp til hederlig manndom, rundt oss. Jeg har, jeg vet, men få og små krav ved Divine Providence, men noe hvisker til meg, kanskje det er det wafted bønn min lille Edgar, som jeg skal komme tilbake til min kjære uskadd. Hvis jeg ikke gjør min kjære Sarah, aldri glemme hvor mye jeg elsker deg, og da min siste pust rømming meg på slagmarken, vil det hviske navnet ditt. Tilgi mine mange feil og de mange smerter jeg har påført deg. Hvor tankeløs og dum jeg har ofte vært! Hvor gjerne ville jeg vaske ut med mine tårer hver lille flekk på lykke. . .

Men, O Sarah! Hvis de døde kan komme tilbake til denne jorden og smette usett rundt dem de elsket, skal jeg alltid være nær deg, i gladdest dager og i de mørkeste netter. . . alltid, alltid, og hvis det være en myk bris på kinnet ditt, skal det være min pust, som den kjølige luften fans ditt bankende tempel, skal det være min ånd går forbi. Sarah sørger ikke meg død, tror jeg er borte og vente på deg, for vi skal møtes igjen. . .

Sullivan Ballou ble drept en uke senere ved første slaget ved Bull Run, 21. juli 1861.

Født 28 mars 1829 i Smithfield, RI, ble Ballou utdannet ved Phillips Academy i Andover, Massachusetts, Brown University i Providence, RI og National Law School i Ballston, NY Han ble innlagt på Rhode Island Bar i 1853.

Ballou viet sitt korte liv til offentlig tjeneste. Han ble valgt i 1854 som kontorist av Rhode Island House of Representatives, senere fungerte som speaker sin.
Han giftet seg med Sarah Hart Shumway 15. oktober 1855 og året etter så fødselen av deres første barn, Edgar. En annen sønn, William, ble født i 1859.

Ballou umiddelbart gikk inn i militæret i 1861 etter at krigen brøt ut. Han ble dommer talsmann for Rhode Island militsen og var 32 på tidspunktet for hans død på det første slaget ved Bull Run den 21. juli 1861.

Da han døde, var hans kone 24. Hun flyttet senere til New Jersey for å leve ut sitt liv med sin sønn, William, og giftet seg aldri igjen. Hun døde i en alder av 80 i 1917.
Sullivan og Sarah Ballou er gravlagt ved siden av hverandre på Swan Point Cemetery i Providence, RI. Det er ingen kjente levende etterkommere.

Ironisk nok ble Sullivan Ballou brev aldri sendt. Selv om Sarah ville få andre, desidert mer upbeat brev, datert etter nå berømte brevet fra slagmarken, ville bokstaven i spørsmålet bli funnet blant Sullivan Ballou effekter når guvernør William Sprague of Rhode Island reiste til Virginia for å hente restene av hans statens sønner som hadde falt i kamp.

(Les den opprinnelige kilden: http://www.pbs.org/civilwar/war/ballou_letter.html )

Sjekk ut N. Hoolywood Høst / vinter 2011 kolleksjonen som inspirerte dette innlegget .